Nyhetsmeldingene fra NTB er stort sett nokså tørre og saklige, men i dag har telegrambyrået slått til med en vittig nyhetssak:

“KrF gir regjeringen kjeft for å ha fulgt KrFs råd
Kristelig Folkeparti ba i fjor regjeringen om
å forby økonomisk utbytte for private
barnehager. Nå får regjeringen kjeft av
partiet for å ha fulgt rådet. KrFs nestleder
Dagrun Eriksen (bildet) sa til Klassekampen
22. januar i fjor at regjeringen må ta styring
over utbyttefesten i de private barnehagene.
Nå, halvannet år senere, er situasjonen
den at regjeringen har fulgt Eriksens
råd om begrensninger for uttak av utbytte.
Leder for KrFs kvinneorganisasjon, Ellen
Solheim, liker ikke at regjeringen fulgte KrFs
råd. – Vi mener reglene i dag gjør at svært
få tar utbytte. Vi mener det blir helt feil å
endre spillereglene når spillet er i gang.
Uten private barnehager vil en ikke ha
oppnådd full barnehagedekning. Det er
ganske skandaløst at regjeringen
gjør det som de gjør, sier Solheim
til Vårt Land. Eriksen bekrefter at
hun mener det samme som i fjor.”
(NTB)

KrF svarer for øvrig på kritikken her.

Å regulere utbyttene fra barnehager er en dårlig ide. Systemet blir trolig byråkratisk, men samtidig lett å omgå. Men aller viktigst: det er ingenting prinsipielt galt med å ta ut utbytte fra barnehagedrift så lenge tilbudet til barna er godt. Politikere bør ikke forsøke å skape millimeter-rettferdighet. At vi har barnehager er bra. At prisen er så lav at også de med dårlig råd har mulighet til å bruke dem, er bra. Politikernes jobb burde være å sørge for at tilbudet holder kvalitativt godt nivå, at også de med lav inntekt får mulighet til å bruke det og at barna har det bra — og følge opp at tilbyderne leverer det de skal. Hvor mye penger som går til eierne etter at alt dette er oppfylt, er ingen viktig politisk oppgave å bry seg med.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært mange omvendte Kodak-øyeblikk for SV i regjering, fra Afghanistan-saken til finansministeren fra sosialist- og miljøpartiet SV som advarte mot shoppe-stopp. Men runden om fattigdom må være den verste – SVs pinligste retrett.

Som de fleste nå har fått med seg, sa Kristin Halvorsen i 2005 at hun ville fjerne fattigdommen med et pennestrøk for det handlet om “politisk vilje”. Halvorsen var ambisiøs, for å si det forsiktig. Det som gjorde situasjonen ekstra spesiell var at daværende statsminister Bondevik anla en ydmyk tone i fattigdomsdebatten. I et oppslag i Aftenposten som jeg dessverre ikke finner på nett, sa en ydmyk Bondevik at han – og andre – burde gjort enda mer for de fattige. Kristin Halvorsen gikk til frontalangrep.

Intervjuet i Aftenposten i dag (ikke på nett foreløpig) er derfor nærmest bisarr lesning. Halvorsen sier blant annet at vi bruker et fattigdomsmål som gjør det umulig å fjerne fattigdom fordi vi regner den relativt. Ja! Dette har mange av oss påpekt flere ganger! Jeg vet ikke hva som er mest spesielt: Hvis Kristin Halvorsen visste dette hele tiden, men bare lot som ingenting. Eller om hun ikke visste det…

Regjeringens store prosjekt er månelandingen. SVs prosjekt denne perioden har vært å lande på Tellus. I dag kom de ett steg nærmere. Det er faktisk et godt utgangspunkt for videre debatt. Å bekjempe sosial utstøting og fattigdom (uansett om den er relativ) er ikke enkelt. Det er vanskelig! Ikke minst fordi økonomisk fattigdom ofte er en konsekvens av andre sosiale problemer, som rus, psykiatriske problemer etc. Vi kan tillatte oss litt skadefryd i en dag, men så må vi videre. På mange områder har vi flere og flere som faller utenfor velferdssystemet. Det kan ikke løses med et pennestrøk, men det kan gjøres noe med.

Du kan lese litt mer om Hs politikk for å bekjempe fattigdom her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Sosialister i alle fasetter og farger elsker beskylde folk på høyresida for å berike seg selv på de fattiges bekostning. Jeg, for min del, vil neppe merke på lommeboka om formuesskatten forsvinner eller arveavgiften reduseres betraktelig. Jeg er for begge deler allikevel. Mulig rødgrønne tror jeg har ambisjoner om å bli en veldedighetslunsjende husmor med en mann hvis brede skuldre lener ned mot en velfylt lommebok, og derfor indirekte vil bli berørt. Men tro meg. Da ville jeg forsøkt meg på det for ti år og like mange kilo siden.”

Anbefaler også denne artikkelen om hvordan formueskatten koster Norge arbeidsplasser. Venstresiden har problemer med å forstå slike argumenter for de antar at penger som ikke er krevd inn i skatt er uvirksomme. Sannheten er jo den motsatte. Stort sett gjør pengene god nytte hvis de får bli der de er. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort?

Da NRK skviset ut de private kreftene og etablerte seg som monopolist hadde det både praktiske og politisk-ideologiske begrunnelser. De praktiske utfordringene var at utbyggingen av radionett til hele landet krevde massive investeringer samtidig som frekvensene var begrenset. Den ideologiske begrunnelsen var folkeopplysningen. Folket skulle opplæres og veiledes og den borgerlige finkulturen skulle gjøres tilgjengelig for de brede masser.

Dagens medierevolusjon – med krise i de etablerte mediehusene, sviktende økonomi og fremveksten av nettet som en ”ny” arena – er i ferd med å pulverisere gårsdagens mediepolitikk. La meg ta noen eksempler.

Teknologikonvergens er det viktigste ordet i mediedebatten. Enkelt forklart betyr det sammenfall, for eksempel at seerne ser programmene sine på nettet i stedet for via fjernsynet. Det skaper i seg selv en rekke utfordringer. Hvordan kan man opprettholde en lisensfinansiert allmennkringkaster dersom brukerne i stadig større grad ser programmene på nett eller via ipod? Begrunnelsen for radiokonsesjonsordningen har hele tiden vært at det er en begrenset mengde frekvenser til utdeling (og et begrenset marked…). Men vi kan ha ubegrenset med digitale radiokanaler. På samme måte truer nettbruken, særlig blant yngre, de etablerte avishusene. Det blir trangere tider rent økonomisk og dermed færre midler til undersøkende dybdejournalistikk, samtidig som nettavisene ikke kaster av seg nok til å finansiere dyptpløyende nyhetsproduksjon. Disse og flere andre utviklingstrekk er som en rambukk mot dagens mediepolitiske regime. Før eller siden kommer porten til å falle.

Når de praktiske argumentene for medieregulering blir borte, dukker selvfølgelig spørsmålet opp: Blir dermed de politisk-ideologiske argumentene borte? Hvis det blir praktisk svært vanskelig for staten å regulere innholdet i mediene gjennom for eksempel krav om barnetilbud og minoritetsprogrammer, betyr det at staten må gi slipp på alle tanker om innholdsstyring og tilrettelegging? Etter min mening bør det offentlige fortsatt ta et delansvar for at den offentlige samtalen fungerer, og i et stadig mer mangfoldig samfunn er det viktig med noen felles institusjoner og verdier som binder oss sammen. Men det betyr samtidig at mediepolitikken må endres, sannsynligvis ganske radikalt. Her er tre skisser til endringer. De står alle for min egen regning.

-          Dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Ikke bare risikerer den å fryse fast en etablert pressestruktur og på den måten hindre nye aktører i å komme til, men den er direkte siktet inn mot å opprettholde papiraviser som har stadig dårligere økonomi. Et skrekkeksempel er Dagsavisen som gjennom år har overlevd utelukkende på grunn av pressestøtten. Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord. Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.

-          Ordningen med radiokonsesjoner er snart foreldet, dessuten er det prinsipielt betenkelig at staten overprøver den redaksjonelle friheten med innholdskrav. Snarere bør staten ha rene, klare finansieringsordninger også for kulturstøtte i mediene. For hvordan kan man forsvare innholdskrav for digitalradio som ikke er avhengig av frekvens? Mediepolitikken må tenke nytt. Snarere enn å pålegge mediene et bestemt innhold av for eksempel norsk musikk, må tiltak som vil fremme bestemte mål finansieres som ordinære kulturtiltak over statsbudsjettet. Kanskje må staten først og fremst konsentrere seg om å finansiere et rammeverk? For eksempel sikre distribusjonskanaler og nettsider hvor ny, norsk musikk er tilgjengelig (ala dagens Urørt på Petre).

-          NRK kan bestå som allmennkringkaster. Etter min mening vil behovet for en stor, tung medieaktør av denne typen øke hvis resten av markedet blir mer kommersielt og inntjeningsmulighetene færre. Samtidig er lisensordningen under press fordi færre og færre vil se programmer på fjernsyn. Å innføre lisens på ipoder og PC-skjermer er en dårlig ide. Snarere må NRK på sikt finansieres som er ordinært kulturtiltak over statsbudsjettet.

Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Jeg har tidligere skrevet om datalagringsdirektivet på lederplass i www.minerva.as. Jeg mener det samme i dag. I bunn og grunn er det bare en måte å stanse direktivet på: Nekte å ta det inn i norsk lovverk. Det vil samtidig sette EØS-avtalen i fare, og true andre vitale norske interesser. Spørsmålet er om ikke denne saken er av så avgjørende prinsipiell art at selv EU-tilhengere i opposisjonen må foreta en grundig sjeleransakelse. I en spørreundersøkelse fra Nei til EU foran valget har jeg også svart det samme.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling – si nei til datalagringsdirektivet!

Initiativtaker: www.carlchristian.net Du kan følge kampanjen hos ham.

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante.

Torbjørn Røe Isaksen 1. kandidat Telemark Høyre Hjemmeside: www.konservativ.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I en undersøkelse TV2 refererte til for tre år siden mente halvparten av norske muslimer at imamene ikke ble lyttet til. Hvorfor skal vi gjøre den halvparten stemmeløse? 

Det er skummelt med politikere som vil straffe organisasjoner de er uenig med, men det finnes gode grunner til å svekke Islamsk Råds rolle i norsk offentlighet.

I Morgenbladet for en tid tilbake skrev jeg om liberal statstvang – politikere som vil tvinge organisasjoner til å mene det samme som dem ved å true med å trekke pengestøtten tilbake. Både Frelsesarmeens Ungdom og Islamsk Råd har blitt truet fra hver sin kant, Ap og Frp. Islamsk Råd har tidligere hatt problemer med å ta klart og tydelig avstand fra dødsstraff mot homofile. Men i et demokrati kan ikke hvem som får støtte være et spørsmål om hvem politikerne er enige eller uenige med.

Allikevel finnes det svært gode grunner til å svekke Islamsk Råds makt og posisjon i den norske samfunnsdebatten. Den kanskje viktigste er denne: Islamsk Råd snakker ikke for et flertall av religiøse eller sekulære muslimer. Gjennom sin priviligerte posisjon i samfunnsdebatten, og statsstøtten, har Islamsk Råd blitt hevet opp til et slags kvasi-offisielt talsrør for den muslimske minoriteten i Norge. Det er en posisjon de ikke fortjener, like lite som Kirkerådet kan hevde å snakke for kristne generelt. På den måten bidrar vi også til å usynliggjøre mer moderate eller sekulære muslimske stemmer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er en parodi når små alkoholprodusenter ikke en gang får lov til å vise bilde av sine egne produkter på hjemmesidene. Det opplevde for eksempel den lille, norske ølprodusenten Haandbryggeriet (god øl!). Som alle bedrifter som ikke tenker steinaldersk opprettet de en nettside for å fortelle om produktene sine. Man skulle tro det var en naturlig sak at en ølprodusent fikk vise bilder av ølflaskene og lenke til omtaler av produktet. Men nei! Ikke når formynderstaten tok en nærmere titt. I et brev fra Helse- og sosialdirektoratet blir det lille bryggeriet fortalt at de bryter alkohollovens forbud mot reklame! Nok en gang: Det produsenten gjør er å ha bilder av sine egne produkter på hjemmesiden.

Ikke nok med det. Direktoratet krever også at det lille bryggeriet fjerner lenkene til omtaler av produktene i media. De høye herrer skriver:

“Det finnes også linker til andre nettsider hvor Haandbryggeriet og Deres produkter omtales og profileres i egne artikler og øltester. Andre mediers redaksjonelle omtale er å anse som alkoholreklame når produsenter selv publiserer/omtaler artikkelen.”

Regelverket er rigid og håpløst. Heia Norge!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra i dag kan du bli vinimportør! Det er bra. Men norske produsenter (og dem er det en del av) får ikke samme sjansen til å selge produktene sine på nett. Har kommentert saken hos NRK.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

To doktorgradsstipendiater ved NTNU har fått tilgang til over 110 000 pasientjournaler, melder flere medier blant annet NRK. Jeg har ikke klart å plukke opp hva slags informasjon journalene inneholder, men det er uansett uvesentlig. Slike saker kommer det flere og flere av i fremtiden. Effektivitet og hensynet til pasienten tilsier at helseregistrene bør være tilgjengelige, men hensynet til den enkeltes personvern tilsier en restriktiv praksis.

Saken illustrerer farene ved en slapp personvernpolitikk: Det finnes ingen vanntette skott. Dersom opplysninger registreres og lagres, kan de også komme på avveie. Enda verre blir det når opplysningene er hentet inn via overvåkning. Denne saken fra Stavanger Aftenblad er som tatt ut av et science fiction mareritt om overvåkningssamfunnet:

“Krangelen med kjæresten. Intime betroelser. Telefonen fra barnehagen. Flørten med han kjekke du møtte på byen. Trodde du det var private samtaler?”

Det er verdt å referere de første avsnittene fra saken: 

“På Nærbø i Hå kommune ble stedets to eneste telefonkiosker avlyttet i et halvt år. Hvorfor? Fordi politiet mente at en mann som satt fengslet i Åna fengsel, fire kilometer unna, kunne komme til å bruke telefonkioskene på Nærbø når han var på perm. Mannen var mistenkt i en annen narkotikasak enn den han allerede sonet for.

I utgangspunktet var det tre telefonkiosker på Nærbø, men politiet fikk lagt ned den tredje for å kanalisere alle samtaler over på de to gjenværende.

I et halvt år ble alle samtaler fra de to kioskene avlyttet, til tross for at den mistenkte mannen ikke engang bodde på Nærbø. 10.000 private samtaler. Om jobben, været, sex-liv og bestilling av taxi. Alt ble fanget opp. En åpenbart utro ektemann på tettstedet ringte flere ganger til en like utro kvinne og spurte om kysten var klar. Alt dette satt politiets etterforskere og lyttet på.

Ironisk nok brukte ikke den mistenkte mannen noen av telefonkioskene. Han ble senere dømt for befatning med amfetamin, men ikke på grunnlag av avlyttingen.”

Det er nesten så man ikke tror det… Som Sven Egil Omdahl skriver i en kommentar: I all stillhet blir vi Øst-Tyskland.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende